Uke 09

Blonde Redhead – 23 (4AD)

Comeback Kid – The Blackstone (victory)

My Midnight Creeps - Dont Let 'Em Bring You Down (EMI)

The Sea and Cake - Exact to Me (Thrill Jockey)

Pharoahe Monch - Desire (Dirty) (SRC)

Hot Cross: Cardiac Silence (Hope division Records)

Dungen - Gör Det Nu (Subliminal Sounds)

Geoff Berner - Good Luck Now (Jericho Beach)

Retro: Popol Vuh - "Morgengruß" (Spalax, 1974))

hiawata! - Dylan MacKay (SellOut! Music)

Blonde Redhead – 23 (4AD)

Blonde Redhead består av japanske Kazu Makino og brødrene Simone og Amadeo Pace, som er italienske, men bandet er basert i New York. Bandet startet opp på slutten av 90-tallet og har siden sluppet en rekke album som stadig har utvidet deres musikalske uttrykk. Deres forrige album, "Misery Is A Butterfly", var for noen en utfordring. Bandet tok sin svevende, mystiske sound et skritt lenger og beveget seg inn i et stadig mer ustrukturert landskap. 23. april slipper bandet albumet "23", som beskrives som mer rytmisk kompakt enn "Misery Is A Butterfly". Tittelsporet peker i den retningen, med en mer konkret melodi og tettere rytmer, men Kazu Makinos vevre stemme tilfører fortsatt noe ubestemmelig vakkert og mystisk.
-Rikke

Comeback Kid – The Blackstone (victory)

Canadiske Comeback Kid lager hardcore pønk for alle penga og er i disse dager ute med albumet Broadcasting, oppfølgeren til Wake the Dead fra 2005. Forberedelsene til innspillingen av albumet skal i følge bandet selv ha innebært en hel del spilling av Guitar Hero, noe jeg foreslår at flere uinspirerte band burde prøve seg på, for når det kommer til rett - frem, energisk, hard og tidvis allsangverdig hardcore er det Comeback Kid som er best akkurat nå.

tine

My Midnight Creeps - Dont Let 'Em Bring You Down (EMI)

Blues en sjanger for slitne gamle menn? Kom deg vekk. Eller hør på My Midnight Creeps, bandet til Madrugadas Robert Burås (for anledningen kalt Bobby Cagehill) og ex-Ricochets' Alexander Kloster-Jensen. Dette er tøffe gutter med sårbare hjerter, som spiller garageblues av den dyp svarte typen med stor rolle for orgel og saksofon. Bandets debut fra 2005 fikk bra kritikk og bandet spilte blant annet på Roskilde i fjor. Men det store gjennombruddet ser ut til å komme i 2007 med plata 'Histamin', som slippes 5. mars. Låta 'Don't Let 'Em Bring You Down kommer med en stilig video som er inspirert av den klassiske Coen-brødrene-filmen 'Blood Simple'. Radiosingelen er kuttet ned til 4,5 minutt, men vi på Nova er kompromissløse og spiller hele greia.

-Carline

The Sea and Cake - Exact to Me (Thrill Jockey)

Det har gått fire år siden sist Chicago-kvartetten The Sea and Cake var aktuell med en albumutgivelse – 8. mai kommer det endelig nytt album på Thrill Jockey. Everybody blir deres syvende albumutgivelse siden den selvtitulerte debutplaten kom i 1993.
Selv om fire år kan være lang ventetid for utålmodige fans har man fått nok av muligheter til å nyte bandmedlemmenes enorme kreativitetsoverskudd og produktivitet; samtlige av musikerne har gitt ut solomateriale eller plater med andre bandkonstellasjoner de siste årene. Dessuten er både vokalist/gitarist Sam Prekop og bassist Eric Claridge anerkjente kunstmalere.

Låtskriver Sam Prekop har uttalt at Everybody er en rockeplate. Det er fristende å si at han er en ljugepave – men i forhold til gruppas tidligere utgivelser har i hvert fall den nye platen et mer livepreget sound og et mer umiddelbart uttrykk. Heldigvis utgjør jazzharmoniene, de synkoperte rytmene, de melodiøse gitarmelodiene og Prekops poetiske lyrikk fremdeles fundamentet i The Sea and Cake sitt musikalske uttrykk. Det blir ikke streit rockeplate av det akkurat.

Audun.

Pharoahe Monch - Desire (Dirty) (SRC)

Pharoahe Monch sin nye plate 'Desire' har blitt annonsert flere ganger men kommer nå endelig i april. Ordkunstneren forklarer den lange ventetiden med at han er perfekjonist, men lover å komme med sitt beste material noensinne. Albumet er produsert av samarbeidspartnere Lee Stone og Denaun Porter. Singelen 'When The Gun Draws' kommer med en kontroversiell og på tider grusom video hvor Monch sier sitt om hva som kan gå galt når våpen er altfor lett tilgjengelig. Vi spiller ikke den låta, men tittelsporet 'Desire' som finnes i to versjoner, en 'dirty' og en 'clean'. Vi spiller den skitne utgaven.

Martin

Hot Cross: Cardiac Silence (Hope division Records)

Hot Cross er fra Pennsylvania og har jevnt og trutt gitt ut plater siden starten i 2000. Men etter en intern krise i fjor måtte bandet finne opp kruttet på nytt, og "Risk Revival" er det rykende ferske resultatet. Hver sang er proppfull av viltvoksende melodier og frilynt riffing, og hele skiva oser av energi. "Risk Revival" er en frisk og nytenkende plate fra et band som snart bør få større oppmerksomhet i Pottitlandet.

Kristian

Dungen - Gör Det Nu (Subliminal Sounds)

Når et band som ikke synger på Engelsk slår gjennom internasjonalt, er det en liten begivenhet. Gustav Ejstes i Dungen synger på svensk, og etter at plata "Ta Det Lugnt" fikk strålende kritikker ble hippe og trendy amerikanere observert syngende på tekster de ikke ante hva betydde. Da bandet annonserte den etterlengtede oppfølgerplata Tio Bitar som slippes 1. mai, gjettet nettstedet Pitchfork friskt at platetittelen betydde "Infinity on High". Hva Gustav egentlig synger om er vel egentlig ikke det viktigste med musikken til Dungen. Det som slår deg er det massive lydbildet, der klassiske psykedelikaelementer blandes med et gitararbeid som er tøffere enn det meste annet. Her får du låta "Gör Det Nu" fra albumet Tio Bitar.

Sigurd

Geoff Berner - Good Luck Now (Jericho Beach)

Selverklarte 'whiskey rabbi' og Norgesvenn Geoff Berner er tilbake med en ny plate fullt av canadisk-jødiske drikkelåter. For dem som ikke har møtt på fenomenet i de siste årene: her er det snakk om en nokså liten fyr i dress, med et skeivt smil og et trekkespill, som klarer å få nordmenn å danse rundt og skåle som om de bodde flere tusen kilometer lenger sørover. Berner er ikke verdens beste vokalist men tekstene hans (om for eksempel regnet i hjembyen Vancouver og den første verdenskrig) er originale, litt kyniske, og oftest hysterisk morsomme. 'Good Luck Now' er en smakebit fra albumet 'The Wedding Dance of the Widow Bride' som slippes i mars, men egentlig burde man se denne karen live. Stikk innom Mir eller Sound of MU den 22. eller 23. mars.

-Carline

Retro: Popol Vuh - "Morgengruß" (Spalax, 1974)

Popol Vuh fra Munchen var svært produktive på 70-tallet. De er kanskje mest kjent her i Norge for å ha fremprovosert et navnbytte hos Jahn Teigens Popol Vuh, når de prøvde å slå igjennom i Tyskland på Polydor. Nest etter det, er de kjent for å ha satt musikk til en rekke filmer av Werner Herzog. De blir også lovpriset av krautrock- og ambient- fans verden over.
Hjernen bak Popol Vuh, pianist Florian Fricke, var i likhet med synth-spiller Frank Fiedler, og perkusjonist Holger Trulzsch, oppslukt av Mayaenes hellige bok (derav navnet). De hentet også inspirasjon fra Maya-kulturen på sine første plater.
Etterhvert konverterte Fricke til kristendommen (!), og fikk sansen for middelalder-instrumenter fra midt-østen. Gruppa gjennomgikk flere utskiftninger, og på klassikeren Einsjäger und Siebenjäger ("jord og himmel") fra 1974, kom Daniel Fichelscher inn og skapte instrumental-magi på gitar. Låta "Morgengruss" ("morgengry") er en av hans komposisjoner.

Even

hiawata! - Dylan MacKay (SellOut! Music)

OK, utropstegn i bandnavn har blitt en smule cheesy etter at !!! tok gullmedaljen i den kategorien. Men hiawata! er et navn som høres bra ut når man roper litt i skogen. Indianerne kommer fra norske forstadene men klarer å høres ut som det beste som finnes av indiepop på den amerikanske vestkysten, med et litt mindre glatt lydbilde som vi er vant til. Bandet hever at de kunne vært mye mer enn de er, for debutalbumet som slippes 26. mars fikk navnet 'They Could've Been Bigger Than Hiawata!' Vi liker hiawata! akkurat som de er: leverandører av ærlig popmusikk som postmannen kan plystre til. Og det er jo minst like viktig i et land hvor postmannen må grave seg en vei gjennom en meter snø...

-Carline

Radio Novas A-Liste settes sammen av musikkgruppa på Radio Nova. Denne livlige gjengen består av musikkjournalister fra noen av de forskjellige musikkprogrammene du kan finne på kanalen. De som leverte denne uka er: Tine Hvidsten, Audun Mortensen, Don Martin, Kristian Krogh-Sørensen, Rikke Fjell Jørgensen, Even Johan Ottersland og Carline Tromp.

Uke 08

Feist - My Moon My Man (Arts & Crafts)

Tera Melos – A Spoonful of Slurry (Springman Records)

J Dilla - Take Notice ft Guilty Simpson ("Ruff Draft", Stones Throw Records 2007)

Red Harvest: Hole in Me (Season of Mist)

The Mighty Roars - Whale! (Little Indian/Tuba)

Lasse Marhaug – Alarmed and Distressed Duckling (Smalltown Superjazz)

Salem Al Fakir - This Is Who I Am (EMI)

Marnie Stern - Put All Your Eggs In One Basket And then Watch That Basket!!!

(Kill Rock Stars)

Build nest, sleep - K.I.S.S.I.N.G. (How is Annie)

Retro: The Homosexuals - Vociferous Slam (Morpius Records)

Feist - My Moon My Man (Arts & Crafts)

Leslie Feist er den canadiske vennina til Broken Social Scene, Peaches og Kings of Convenience. I tillegg til å ha lånt bort sine vokalferdigheter til uttalige utgivelser er hun snart ute med sitt tredje soloalbum under navnet Feist. Albumet The Reminder gis ut i USA i april og er spilt inn i Feists andre hjem Paris, der hennes populæritet førte til at låta hennes Mushaboom, fra albumet Let It Die, endte opp i en verdensomspennende reklamekampanje for Lacoste. Låta My moon, my man er en demonstrajon av Feists dansbare og stillferdige indiepop.

Tine

Tera Melos – A Spoonful of Slurry (Springman Records)

Snever sjangerbeskrivelse fremstår som eksepsjonelt nytteløst og meningsløst i møte med Sacramento-kvartetten Tera Melos. Deres grenseløse og kompromissløse instrumentalrock gir en totalt uforutsigbar lytteropplevelse, med en voldsom energi og melodiøs oppfinnsomhet som fremkaller en rockefot man ikke trodde eksisterte. Glem den tradisjonelle taktfaste og dølle rockefoten. Her snakker vi avansert rockefot. Man må trossalt henge med på utallige start/stopp-sekvenser, komplekse låtstrukturer og utålmodige melodilinjer. Frijazz og hardcore i punkete forening.
Konsertene til Tera Melos er eksplosive energiutladninger; musikkutstyr må alltid på reparasjon etter en spillejobb, det samme gjelder ofte tilskuerne som ved flere anledninger har fått instrumenter kastet i trynet og de brutale musikerne på scenen gjennomfører gjerne konsertene nakne.
Låten "A Spoonful of Slurry" er på vinyl-EP'en Drugs to the dear youth, som for tiden kun kan kjøpes av bandet selv på deres pågående USA-turne som varer til mars.

Audun.

J Dilla - Take Notice ft Guilty Simpson ("Ruff Draft", Stones Throw Records 2007)

Legenden Jay Dee aka J Dilla døde i fjor av sykdommen lupus som hadde plaget han i åresvis. Han etterlot seg et resyme som knapt kan sammenlignes med noen andre produsenter i hip hop sin musikkhistorie,
i tillegg til egne prosjekter som rapper og medlem i gruppa Slum Village. Lista over rap-klassikere J Dilla har produsert stopper rett og slett ikke, og det virker heller ikke som om det at han er død har tenkt å sette stopper for virksomheten heller. I forbindelse med Dillas burdag denne måneden slipper Stones Throw Records en re-issue av den svært lite kjente vinyl EPen "Ruff Draft" på CD. Stones Throw har skrudd endel på lyden så det i litt mindre grad lenger er et "ruff draft" på kassett (som egentlig var Jay Dee sin intensjon). Denne låta var egentlig et skitt på "Ruff Draft" men finnes altså på re-releasen med vers av Guilty Simpson.

Martin

Red Harvest: Hole in Me (Season of Mist)

Denne uka slipper Oslo-bandet Red Harvest sitt åttende album. Skal de endelig få den oppmerksomheten de har fortjent så lenge? Eller kommer de til å forbli Norges største kultband, elsket av så mange
undergrunnsrockere verden over? Industrimetall-veteranene har beveget seg over i et mer organisk landskap denne gangen, og viser seg fra en mer melodiøs side enn før. Men fortsatt er den seige rytmen og den suggererende stemningen langt framme i lydbildet - en perfekt symbiose av trist melodi og barsk brutalitet.
Gå ikke glipp av Red Harvests releaseparty på Maiden fredag 23. februar.

-Kristian

The Mighty Roars - Whale! (Little Indian/Tuba)

Bortsatt fra musikken er det to ting et nytt band burde ha for å skille seg ut fra demomassene. 1. Et bra navn. 2. En bra historie. The Mighty Roars har begge deler. Dramaet er overalt: vokalist Lara Granqvist mista sin lillebror da hun var åtte, og ble alvorlig skadet i en husbrann da hun var ni. Gitarist Martin Pilkington klarte såvidt å overleve en annen brann for et par år siden. Bandet ble til da Lara (som var ute og haiket) og Martin (som øvde på kunsten å forsvinne) møtte David (som var lastebilsjåfør og bassist) i Berlin. De fant en trommis og kastet ham ut av bandet igjen, ble kjent med musikkindustriens onde sjefer som lovte mye og gjorde absolutt ingenting, og endte opp paranoide og på forskjellige typer dop. I mellomtiden rakk de likevel å bli kjent med Little Indian Records som faktisk gjorde hva de sa, og å ta opp et debutalbum i Wales. Som prøvesmak har det kommet et par festlige EP-er på farget vinyl med gladsint rock i hjørnet til Pixies og Bikini Kill, og det lover mer!

-Carline

Lasse Marhaug – Alarmed and Distressed Duckling (Smalltown Superjazz)

Lasse Marhaug er i besittelse av den røffeste q-tipsen i skuffen. Og av og til er det faktisk ganske deilig å la øret blø i strie strømmer.
Med Over 50 skiver i skreppa har Marhaug i mange år vært sjølveste kromtappen* på den norske bråkescenen. Og det er ikke uten grunn til at han har kunnet strø om seg med utgivelser, for Marhaug er også i besittelse av total kontroll som liveartist. Mektig, energisk, aggressiv. Han veit hva han driver med. På skiva Alive har han oppsummert de siste ti åra med live høyttalertortur. Siden hver konsert som regel består av ca en halvtimes sammenhengende bråk, burde det i utgangspunktet vært en umulig oppgave å gjøre dette på en CD. Men Marhaug har valgt å gi oss smakebiter fra mange konserter, og resultatet er en samling med støyperler av radiovennlig lengde. Sjelden vare altså. Og med sjeldent klar lyd.

*(krumtapp: dingsen som får oppgangssaga til å funke. Svært viktig for norsk skogbruksindustri, og dermed norsk økonomi, i tidligere tider )

Torkild

Salem Al Fakir - This Is Who I Am (EMI)

Et av navnene som ble skrevet på himmelen av alle verdens astronomer ved inngangen til 2007 er Salem Al Fakir. I en søskenflokk på 6, hvor alle driver med musikk, er det svensk-syriske Salem som foreløpig har den lyseste fremtiden. I alle fall når det gjelder musikk. Allerede som 13-åring turnerte han Sverige og Russland, han var fiolin-industriens wonderboy. Men det ble for ensomt å være solist, derfor utvidet han perspektivet og kom raskt igang med jazzformet musikk, og etter halvannet år på Musikhögskolan i Sverige slutta han der og for å leve fullt ut. Da hadde han rukket å produsere låter for blant andre Robyn og Snook. I januar slapp han debutalbumet ”This Is Who I Am” på EMI. Salem Al Fakir byr på en relativt poppa men nedstrippa lytteropplevelse, som du kan høre på tittelsporet ”This Is Who I Am”.

Kjetil

Marnie Stern - Put All Your Eggs In One Basket And then Watch That Basket!!!
(Kill Rock Stars)

Jenter rocker. Men det visste du sikkert. Her er nok et eksempel: Marnie Stern. Stilen hennes beskrives som spazz-punk, kunst-pop eller matte-punk, blandet med litt gitarvirtuositet av det sære slaget; Marnie kan virkelig håndtere gitaren. Hun er inspirert av band som Deerhoof, Ex-Models, Hella og Yoko Ono, og høres litt ut som alle de men mest ut som seg selv. 20. februar slipper Marnie Stern albumet "In Advance of the Broken Arm" på Kill Rock Stars, og har i den anledning fått hjelp av nettopp Zach Hill fra Hella. Dette er et album for alle fra riot grrrls'a til avantgarde-rockerne via kunst-pop kidsa, og et eller annet sted inni der er vel du?

Rikke

Build nest, sleep - K.I.S.S.I.N.G. (How is Annie)

Norges kanskje mest sympatiske plateselskap How Is Annie, som blant annet huser Sirka Ragnar, er etter en rotete periode tilbake med sin tiende utgivelse. Selskapet som ikke ønsker å komme i kontakt med konservative kristne, homofobe, folk som liker rifler eller bandet Creed, slår igjen til med en juvel av en postrock-EP. Bandet heter Build nest, sleep og byr på intens, følelsesladet rock med store spenningsbuer, aldri helt trygge hvilemomenter og en vokalist som står med gråten i halsen uten å bli patetisk. På bandets første plate var Sonic Youth-referansene (alt for) tydelig, men nå har de utvidet lydbildet med innflytelser fra tidlig emorock som Slint, og melodilinjer som minner om Clap Your Hands Say Yeah. Dette er musikk som får deg til å krype opp i høyttalerne, som en venn av meg sa det en gang - K.I.S.S.I.N.G. nytes best høyt.

-Carline

Retro: The Homosexuals - Vociferous Slam (Morpius Records)

Art-punk gruppa The Homosexuals (under sitt eget navn, og ulike pseudonymer) bet seg fast i Londons undergrunnsmiljø med en rekke uimotståelige hjemmesnekrede singler, EPer og kassetter i perioden 1977-82. Det ble også sluppet en selvtitulert LP i 1984, etter at bandet offisielt var oppløst. Gruppas eklektiske og lekne musikk har skaffet dem kult-status, og seriøse musikk-skribenter og profeter har holdt flammen levende.
Nå foreligger en fantastisk 3-disk-utgivelse med bandet på Morphius Records, satt sammen av vokalist Bruno Wizard og Hyped-2-Death-arkivist Chuck Warner, som også står for utfyllende linernotes. Her får du alt på ett fat. Tro meg - du vil ete til det er tomt.
For mer info, gå til - http://www.hyped2death.com

Even

Radio Novas A-Liste settes sammen av musikkgruppa på Radio Nova. Denne livlige gjengen består av musikkjournalister fra noen av de forskjellige musikkprogrammene du kan finne på kanalen. De som leverte denne uka er: Tine Hvidsten, Audun Mortensen, Don Martin, Kristian Krogh-Sørensen, Torkild Jemterud, Kjetil Moen, Rikke Fjell Jørgensen, Even Johan Ottersland og Carline Tromp.

Uke 07

John & Jehn – Today (ikke utgitt)

Akir - Apocalypse (Viper Records)

Mindy Misty – Smirk (Handmade Records)

Great Lake Swimmers - Your Rocky spine (Nettwerk)

The Rakes - The World Was A Mess But His Hair Was Perfect (V2)

Converge: No heroes (Epitaph)

Fujiya & Miyagi - Photocopier (Grönland records)

Retro: Desmond Dekker & The Aces - 007 (Shanty Town) (Beverly’s 1967)

Patrick Wolf - Bluebells (Loog Records)

Jester - Neighbourhood ft Tech Rock & Karma (RAR/Indie)

John & Jehn – Today (ikke utgitt)

Liker du The Kills, Violent Femmes eller Arcade Fire? Da har vi noe flott til deg denne uka på Radio Novas A-liste! Franske John & Jehn bor for tida i London, hvor de graver seg ned i båndspillere og instrumenter i sitt forsøk på å skape ny og energisk musikk. Det har de forsåvidt allerede klart, med EP’en ” Lamour ne nous dechirera pas” (Love will NOT tear us apart) fra 2005. Plateselskapene snuser på duoen, men foreløpig er ingen avtale skrevet med blekk på papir. Inspirert av blant annet Serge Gainsbourg, Johnny Cash og Gang of Four, oppholder John & Jehn seg i et postpunk-eksperimentelt landskap som jeg også vil være i. Fordi det er så befriende rebelsk og bra!

Kjetil

Akir - Apocalypse (Viper Records)

Immortal Technique sin nesten like hissig politiske makker Akir gjestet Norge i forbindelse med Immortal Technique sin konsert på Quart i sommer. Han er også å finne på albumene "Revolutionary vol 1" og "Revolutionary vol 2". Navnet er et akronym for "Always Keep It
Reel" og både musikken og mannen er deretter. Hans debut album "Legacy" kom i fjor og er sosial og intelligent hip hop, en smule roligere enn labelsjef IT.

Martin

Mindy Misty – Smirk (Handmade Records)

Oslobandet Mindy Misty tok navnet sitt fra en manisk-depressiv katt som bodde i nabolaget til brødrene Kenneth og Roy Amundsen, og inspirasjonen fra tidlig nittitalls-noiserock med særlig Sebadoh som forbilde. Er man opptatt av å være modernt kan man kalle det postrock.

Bandet oppdaget myspacens store slagskraft da noiserocklegenden Kramer, som var bassist i Butthole Surfers en kort periode og produserte band som Half Japanese, Jon Spencer/Pussy Galore og Urge Overkill , ble en venn og tok kontakt med frontfigur Kenneth. På en drøy uke ble debutplata Protoplasma mikset i Miami. Den ble sluppet på Osloselskap Handmade Records som forøvrig vant prisen for beste plateselskap på årets By;Alarm.

-Carline

Great Lake Swimmers - Your Rocky spine (Nettwerk)

Etter Sufjan Stevens blir banjo aldri helt det samme igjen. Et av bandene som har tørket støv av banjoen er Great Lake Swimmers. De sier selv at de skriver sanger som er inspirert av Canadas "majestetisk vakre natur". Når bandet i tillegg til Sufjan ramser opp band som Iron and Wine og Neil Young som inspirasjonskilder kan det ikke slå feil. Som en kuriositet må jeg nevne at første gang jeg hørte om dette bandet var på barneplata "See you on the moon" der hele A-laget av indie-band, (Bla. A. Sufjan Stevens og Broken Social Scene) bidro med hver sin barnesang. Nå er de signert på Nettwerk og slipper plata Ongiara 27. mars.

Sigurd

The Rakes - The World Was A Mess But His Hair Was Perfect (V2)

The Rakes skapp sitt debutalbum "Capture/Release" sommeren 2005, og ble tatt varmt imot av kritikere som satt de i samme bås som Maximo Park og The Futureheads. 19. mars slipper The Rakes oppfølgeren "Ten New Messages" på V2, og beskrives som et skritt i en mer moden, avbalansert retning for The Rakes. Titler som "When Tom Cruise Cries" hinter kanskje i motsatt retning, og vokalist Alan Donohoe sier dessuten at albumet er inspirert av en kombinasjon av kormusikk, tv-showet 24, filmmusikken fra James Bond, poeter fra rundt 1. verdenskrig og ikke minst The Sugababes. Varierte inspirasjonskilder til tross, på "Ten New Messages" framstår The Rakes som et band som har funnet sitt uttrykk i catchy, sofistikert indierock.

-Rikke

Converge: No heroes (Epitaph)

Amerikanske Converge har siden århundreskiftet bidratt tungt til å utvikle ekstrem-metallen til det den er i dag. De startet opp som et hardcoreband, men vokste fort ut av hardcore-skoene og skapte et helt unikt lydbilde fullt av overraskende komposisjoner, intens vokal og en lyd som ligger milelangt unna blankpolert studioproduksjon. Med sin siste utgivelse, No Heroes, viste Converge at de er i ferd med å perfeksjonere sitt hissige, men likevel sofistikerte og tidvis ganske krevende, lydbilde. Denne uka lanserte bandet en video til tittelsporet. Særlig muntert er det ikke, men sjekk ut bandets hjemmeside www.convergecult.com både for å se videoen og vokalist Jacob Bannons nydelige artwork og t-skjortedesign.

Kristian

Fujiya & Miyagi - Photocopier (Grönland records)

Det har kanskje aldri eksistert flere nordmenn med "krautrock" inkorporert i vokabularet enn hva tilfelle er i dag. To tyske band med tre bokstaver i navnet blir namedroppet over en lav sko og plutselig er landet med flest pølsetyper blitt überkult. 2006 var året hvor musikkjournalister skulle få bakoversveis av en norsk Kraftwerk- og krauthybrid, og i endeløs jubelrus unngå å få med seg det tredje albumet til Brighton-trioen Fujiya & Miyagi - som revitaliserte den tyske musikkarven på minst like elegant og intelligent vis. Albumet "Transparent Things" gir i tillegg utvilsomt assosiasjoner til sexy danserock alá "Madchester"-scena på slutten av 80-tallet, samt nyere floorfillers utgitt på New York-selskapet DFA. Og vokalist David Best underholder med sangtekster om kranbeinsbrudd, deprimerende kontorjobb og synestesi. ["Photocopier" er forresten blant de minst "krautifiserte" låtene på platen.]

audun.

Retro: Desmond Dekker & The Aces - 007 (Shanty Town) (Beverly’s 1967)

Desmond Dekker (1941-2006) regnes som en legende innenfor jamaikansk ska, rocksteday og reggae. Han banet vei for kjente artister som Bob Marely og Jimmy Cliff. Sammen med sin backing-gruppe The Aces (bestående av Wilson James og Easton Barrington), var han også en av de første til å slå gjennom internasjonalt, med låter som "Isralites", "It Mek" og "007". Sistnevnte låt etablerte Dekker som et rude boy - ikon i Storbritania. Han ble fotfulgt av fanatiske mods, når han turnerte landet.
Dekker fikk senere stor innvirkning på 2-Tone bevegelsen, når han signerte til punk labelen Stiff Records på slutten av 70-tallet. Han turnerte blant annet med bandet The Rumour og samarbeidet med The Specials i studio.

Even

Patrick Wolf - Bluebells (Loog Records)

Vesle Patrick Wolf er bare en tynn 23 år gammel brite, men har allerede en rekke ugivelser på samvittigheten. I motsetning til en rekke andre tynne 23 år gamle indiegutter sitter ikke Patrick Wolf på soveromsgulvet sitt å klimprer gitaren sin mens han synger sanger om kjipe kjærester, men leker seg heller med både glamrock, elektro og pop, og kler seg gjerne i paljetter, fjær og fine farger. Wolfs siste album, kalt The Magic Position, er ute i slutten av februar og derfra har vi hentet låta Bluebells

Tine

Jester - Neighbourhood ft Tech Rock & Karma (RAR/Indie)

Musikk kan være like hardt som idrett: med 33 år blir man kalt 'veteran'. Eller i hvert fall når man har gjort så mye som rapper og produsent Jester fra Kongsvinger.
Hans tredje album Short Stories kommer nå på torsdag med slippfest på Dattera til Hagen. Låtene gjestes av blant annet Wordsworth, Pumpkinhead og Supa Sayed, mens Jester selv står for alt produksjonen. Albumet skulle egentlig komme i fjor august så mange har slitt hul i sofaen sin ved å sitte og vente. Men det som kom er lekker og organisk hiphop som på låta Neighborhood har fått en herlig funky groove. Tech Rock & Karma fra Warlocks er gjestene på denne låta.

-Carline

Radio Novas A-Liste settes sammen av musikkgruppa på Radio Nova. Denne livlige gjengen består av musikkjournalister fra noen av de forskjellige musikkprogrammene du kan finne på kanalen. De som leverte denne uka er: Kjetil Moen, Audun Mortensen, Tine Hvidsten, Rikke Fjell Jørgensen, Don Martin, Sigurd Fandango Kapperud, Even Johan Ottersland, Kristian Krogh-Sørensen og Carline Tromp.

Uke 06

Youth Group - Catching & Killing (Epitaph)

Melvins - Blood Witch (Ipecac/Tuba)

De Kift – De Dis (De Kift/V2)

The Red in The Sky – Red Sky (selvutgitt)

Brother Ali - Truth Is (Rhymesayers Entertainment)

Ted Leo & The Pharmacists - The Sons of Cain (Touch and Go)

Amon Tobin - Foley Room (Ninja Tune)

Now we got members - Paying Mortgage (Metronomicon Audio)

Retro: Pale Saints - Throwing Back The Apple (4AD, 1992)

Speaker Bite Me - Teach Me Tiger (Morningside)

Youth Group - Catching & Killing (Epitaph)

Youth Group er en gjeng fra Australia, som med sitt forrige album "Skeleton Jar" fant et publikum i USA blant SubPop - tilhengere og fans av turnepartnerne deres i Death Cab for Cutie. Med andre ord snakker vi om ganske rett-frem indierock, men med sterkere innflytelse fra 80 - tallet og britiske band som The Smiths, noe som gir Youth Group mer særpreg en mange av sine uttallige amerikanske motparter. Låta Catching & Killing er hentet fra deres siste studioalbum "Casino Twilight Dogs" som er ute i USA i disse dager.

Tine

Melvins - Blood Witch (Ipecac/Tuba)

Seint i fjor kom amerikanske Melvins ut med sin hittil siste plate, A Senile Animal. Bandet har holdt det gående siden midten av 80-tallet, og oppnådd solid kultstatus i mange miljøer. Hver nye utgivelse har vært et stadig dypere dykk ned i den seige, svarte sirupen som er Melvins´ varemerke. De har konsekvent unngått både surfing på og drukning i trendbølgene, men har i stedet vært en kilde til inspirasjon for grønsjere, stonere og fans av blytung rock og generell

darkness. Melvins er kanskje ikke easy listening, men det skal godt gjøres å ikke la seg fascinere av deres merkelige univers, godt representert gjennom låta Blood Witch.

-Kristian

De Kift – De Dis (De Kift/V2)

De Kift er et sært vest-nederlandsk uttrykk for misunnelse, og nordmenn med sans for bra musikk kan være misunnelig på nederlendere som har fått 7 langspillere og diverse teaterprosjekter med dette bandet allerede. De Kift spiller noe som befinner seg mellom blues, punk, teater, sjømansviser og balkanpolka, og som har sterkt preg av hakkende, østeuropeiske ritmer, et blåserrekke og den harde, urnederlandske vokalen til formann Ferry Heijne. Bandet er et lite familiebedrift med en bror Heijne til på trompet og pappa som både korvokalist og manager og har til tross for at de synger mest på nederlandsk skaffet seg et internasjonalt publikum. Prøv å få tak i den sjuende plata som simpelthen heter '7' og er full av russisk lyrikk og sjømannsromantikk, så får du tekstene oversatt på engelsk og fransk med på kjøpet.

-Carline

The Red in The Sky – Red Sky (selvutgitt)

Dette her er et totalt urørt band fra Uppsala, Sverige, som har kommet med en mer enn imponerende demo-EP. Plateselskaper og mediene har ikke fått rukket og fått sett på dem ennå. Men EP-en, som man kan laste ned fra hjemmesiden, er full av dødsfengende melodier og er sykt bra produsert. The Red in The Sky spiller musikk med elektriske gitarer og store trommer, sier de selv, og i den låta vi spiller blir det til en slags blanding av fengende emo/rockriffer med en vokalmelodi som kan minne om Bright Eyes. Dette bandet kan ikke holdes hemmelig mye lengre. De spiller forresten konsert på Klubbscenen 15. mars så det er bare å ta en tur.

-Stephen

Brother Ali - Truth Is (Rhymesayers Entertainment)

Albinoen Brother Ali debuterte i 2000 med et selvprodusert album på kassett, og slapp deretter plata "Shadows on the Sun" i 2003. Nå er han klar med et nytt album som slippes i begynnelsen av April med tittelen "The Undisputed Truth". Denne låta er produsert av Ant fra rap-gruppa Atmosphere, som også driver labelen Rhymesayers hvor Ali gis ut.

-Martin

Ted Leo & The Pharmacists - The Sons of Cain (Touch and Go)

Ted Leo er kjent som en politisk engasjert musiker som tidligere har spilt med band som Citizen's Arrest, Animal Crackers og Chisel. Siden 1997 har han arbeidet som soloartist med backingbandet The Pharmacists, og i mars slipper bandet sitt sitt 5. album "Living With The Living" på Touch and Go. De har samarbeidet med Fugazis Brendan Canty, som for ikke lenge siden jobbet med The Thermals, som i likhet med Ted Leo & co kombinerer melodiøs og fengende rock med et politisk budskap til et fornøyelig resultat. Låta "The Sons of Cain" er en energisk og humørfylt låt som nesten garantert vil få deg til å rykke i rockefoten, på en politisk bevisst måte selvsagt.

-Rikke

Amon Tobin - Foley Room (Ninja Tune)

Foley Room er tittelsporet på brasilianeren Amon Tobins nye album, som slippes 6. mars. Istedenfor å låne lydfragmenter fra obskure vinylplater, har den innovative elektronikaartisten denne gangen snarere basert sine eklektiske og komplekse komposisjoner på samplinger av en hel del kjøkken- og dyrerelaterte lyder. Med litt anstrengelse og fantasi skal man kunne høre erter som faller, klingende kjøkkenredskaper, lekkende vannkran, løvebrøl, rottespisende katter og flyvende veps.
Inspirasjonen for plata er hentet - som tittelen indikerer - fra såkalte foley rooms. Dette er rom hvor man skaper og spiller inn lydeffekter, av den mer hverdagslige sorten, til filmproduksjoner.
Foley Room blir Amon Tobins syvende albumutgivelse på det londonbaserte selskapet Ninja Tune.
audun.

Now we got members - Paying Mortgage (Metronomicon Audio)

Hvert år arrangerer det lille plateselskapet Metronomicon Audio ByAlarm-festivalen samtidig som den mer kjente ByLarm festivalen trekker bransjefolk ut av hovedstaden. Den lille gjengen vil ha fokuset bort fra kjendiseriet og bransjepratet og inviterre bare de bandene de selv liker til å spille. I år samles CD-R entusiastene på Indigo lørdag 10. februar. Metronomicon audio er kjent for å gi ut artister som Now we Got Members, som velfortjent har fått rykte på seg for å være et av de beste livebandene i Oslo. På deres nye album som slippes i løpet av våren er det fortsatt de balkan-inspirerte sangene som får mest plass. Her skal du få høre en ekslusiv smakebit, låta heter Paying Mortgage.

Sigurd

Retro: Pale Saints - "Throwing Back The Apple"(4AD, 1992)

Pale Saints ble dannet i Leeds i 1987 av vokalist og bassist Ian Masters, gitarist Graeme Naysmith, og trommeslager Chris Cooper. De ble signert til Ivo Watts-Russells legendariske 4AD - label, og føyde seg lydmessig inn i de fremste rekkene shoegaze/dreampop - band (ved siden av Ride, My Bloody Valentine og Lush) som dukket opp på vippen til 90 - tallet.
Debuten The Comfort of Madness fra 1990 ble produsert av Gil Norton og John Fryer, som hadde skrudd lyd for band som Echo & The Bunnymen, Pixies, Coteau Twins og Depeche Mode. Dette er utvilsomt gruppas mest originale plate. Med den mer tilgjengelige oppfølgeren In Ribbons, fra 1992, befant de seg også i kommersiell medvind. Begge albumene anbefales på det sterkeste.
Etter In Ribbons forlot Masters gruppa, og de slapp et noe ufokusert album med Colleen Browne fra Heart Throbs; Slow Buildings i 1994, før de gav seg i 1997.

Even

Speaker Bite Me - Teach Me Tiger (Morningside)

De som husker Roskilde 1998 og 2000 husker kanskje også et lovende indieband som het Speaker Bite Me. Danskene hadde i 2000 gitt ut tre album og komponert musikk til et japansk teaterstykke som gikk på Det Kongelige Teater, og den støyende, melodiøse og melankolske poprocken ble sammenlignet med band som Mogwai og Tortoise. Krangel gjorde at bandet sluttet i 2001, og vokalist Signe Høirup Wille-Jørgensen fortsatte sin karriere med soloprosjektet Jomi Massage. Nå, i 2007 har bandet opsøkt studioet igjen og det nye albumet 'Action Painting' kommer i mars. Tittelen sier mye om hvordan den nye Speaker Bite Me høres ut: ekstrovert, dramatisk og litt kunstnerisk kokainpop er tingen nå. Vi spiller Teach Me Tiger.

-Carline

Radio Novas A-Liste settes sammen av musikkgruppa på Radio Nova. Denne livlige gjengen består av musikkjournalister fra noen av de forskjellige musikkprogrammene du kan finne på kanalen. De som leverte denne uka er: Audun Mortensen, Tine Hvidsten, Rikke Fjell Jørgensen, Don Martin, Sigurd Fandango Kapperud, Even Johan Ottersland, Kristian Krogh-Sørensen, Stephen Reeves og Carline Tromp.