Tuna Laguna - Arrival of the Rhino (Guano)
The Locust - We Have Reached An Official Verdict: Nobody Gives A Shit (Epitaph)
Sufjan Stevens - Free Man in Paris (Nonesuch)
Sean Price - Church (Feat. Rock & The Loudmouf Choir) (Duck Down Records)
Tommy Tokyo – Browning .38 (Osito records)
Bogus Blimp: By Five o´clock tea (Jester Records)
The Twilight Sad -Talking With Fireworks/Here, It Never Snowed (FatCat)
Bright Eyes - Four Winds (Saddle Creek)
Retro: Whoudini - Freaks Come Out At Night (Jive 1984)
Formloff - Arild Menzönis Traumatiske Liv (Audio Savant)
Tuna Laguna - Arrival of the Rhino (Guano)
Progrock eller postrock? Who cares. Tuna Laguna består av seks menn fra Lofoten som har bosatt seg i Trondheim og utfordrer alle elementer av instrumental, gitarbasert musikk. Mest påfallende er rockeriffene og dynamikk som minner om all postrockens mor, Tortoise. Men Tuna Laguna blander inn merkelige (elektroniske) instrumenter, kompliserte prog-partier, en hawaiiansk surfgitar og jazzy rytmer og syncoper. Allerede på debut-EP-en, '...Fudge', klarte bandet å lage et helt eget lydbilde. Dette har de utviklet på den første langspiller 'Ripples and swells', som slippes i dag, 26. mars. Plata høres ut som tittelen og coverarten lover: et hav av lyd, fullt av små og store bølger, storm og av og til et sjømonster. Vi spiller 'Arrival of the Rhino'.
http://www.tunalaguna.com
-Carline
The Locust - We Have Reached An Official Verdict: Nobody Gives A Shit (Epitaph)
fra det duggferske albumet "new erections" kommer den bemaskede San Diego - kvartetten The Locust med denne låta, i underkant av 1 1/2 minutt med raffinert sinne, frustrasjon og bråk. "New Erections" er bandets oppfølger til den hardtslående debuten "Plague Soundscapes" fra 2003 og bandet har definitivt ikke mistet hverken slagkraft eller politisk misnøye (bandet nekter blant annet å opptre på scener som er sponset / eid av reklamegiganten ClearChannel). Bandet mener selv at den beste Locust - opplevelsen er live, så da er det bare å krysse fingrene for at denne noisecoregjengen finner veien til en reklamenøytral Osloscene i den nærmeste fremtiden.
Tine
Sufjan Stevens - Free Man in Paris (Nonesuch)
Sufjan Stevens er ikke akkurat kjent for å spare på kruttet i sine grandiose arrangementer. Og hvorfor skulle han gjøre det, når det ser ut til at alt mannen tar i blir til gulll? Denne coveren av Joni Mitchells "Free man in Paris" er intet unntak. Originalen er en nokså nedstrippet affære, men det hindrer ikke Sufjan i å gjøre sangen til sin egen, med den obligatosriske veggen av blåsere som nærmest er blitt Sufjans varemerke. Låta er en del av samlaplata A Tribute to Joni Mitchell som slippes 24. april. Med på plata er også andre storheter som Bjørk og Prince. Joni Mitchell selv ligger heller ikke på latsiden, ryktene sier at hun har materiale klart til et nytt album. Her får du altså låta "Free man in Paris" tolket av Sufjan Stevens.
Sigurd
Sean Price - Church (Feat. Rock & The Loudmouf Choir) (Duck Down Records)
Sean Price er kjent som medlem i Brooklyn-supergruppa Boot Camp Click, sammen med blant andre Smif-N-Wessum, Buckshot, Originoo Gunn Clappaz, og Da Rockness Monstah. Sistnevnte og Sean Price utgjør også duoen Heltah Skeltah som utmerket seg i Boot Camp Click prosjektet The Fab 5, før de ga ut klassikeralbumet "Nocturnal" i 1996. Sean Price er underlig nok også med i den også noe underlige norske gruppa Loudmouf Choir, som er med på denne låta fra hans rykende ferske soloalbum "Jesus Price Supastar". Låta er også produsert av Tommy Tee og gitt ut på legendariske Duck Down Records.
http://www.myspace.com/scragbite
Martin
Tommy Tokyo – Browning .38 (Osito records)
Tommy Tokyo kommer ikke fra Japan, men fra Fredrikstad. Han begynte sitt artistliv som poet, og var egentlig ikke særlig interessert i musikk før han oppdaget en Bob Dylan-cd på biblioteket i 1992. Etter det begynte han å skrive musikk til en del av sine tekster. Debutplata 'Octopusdrunk and arms to prove it' ble sluppet for to uker siden. Låtene er rolige, men gjennomtrengende, med Tommys tekstene og litt sære vokal i senteret. Noen ganger høres han ut som en norsk Lou Reed, andre ganger er han en mer spennende og uforutsiktbare versjon av Thomas Dybdahl. I låta Browning .38 minner vokalen om Dylan og Bright Eyes, mens den nokså utrivelige fortellingen kryper under huden din. Live er Tommy Tokyo en spennende og mer rocka opplevelse, med musikere fra bl. a. Ricochets og Peru You på scenen.
http://www.myspace.com/tommytokyo
-Carline
Bogus Blimp: By Five o´clock tea (Jester Records 2001)
Bogus Blimp nådde et tragisk, men kalkulert endelikt i 2004. Det som så ut til å bli ett av Norges viktigste undergrunnsband, ble dermed en kultlegende som kommer til å leve evig. Med en merkelig blanding av elektronika, mørk rock og støy,og med et sterkt visuelt konsept som minnet om gammel sci-fi- kultur, er Bogus Blimps verden fremdeles
uforståelig og fascinerende. Fra asken av havariet Bogus Blimp stiger nå nye og spennende prosjekter. Ett av dem, Det är jag som är döden, kan du få med deg på
Spasibar tirsdag 28. mars. Men det er viktig at du kjenner din musikkhistorie. Derfor minner vi deg på Bogus Blimp med låta "By Five o´clock tea".
Kristian
The Twilight Sad -Talking With Fireworks/Here, It Never Snowed (FatCat 2007)
Noen liker å høre på hyggelig og harmonisk musikk nå som våren er her og sola skinner. Dette er de samme som bare snakker om været i nevnte periode. Andre har for lengst innsett at livet er like frustrerende uavhengig av solskinn og tørr asfalt, og til dere vil jeg gjerne introdusere The Twilight Sad. Denne skotske kvartetten kombinerer smektende, hypnotiserende shoegaze med intens, dyster britisk 80-talls postpunk/rock, til et resultat som har skaffet de beskrivelsen "2000-tallets My Bloody Valentine". For The Twilight Sad er, som bandnavnet antyder, nokså triste. Men ikke på en emo-åpenbar-sepåmeg-måte, og ei heller på en jeg-er-en mann-med en-gitar-og-et-knust-hjerte-klimpre-klimpre-måte. Dette er tristhet på en måte som kun kan uttrykkes ved hjelp av massiv trommetorden, tette lydvegger og klagene gitarriff som aldri gir seg. Trekkspill og den skotske aksenten skader heller ikke. The Twilight Sad slipper albumet "Fourteen Autumns & Fifteen Winters" på FatCat 23.april, så i mellomtiden kan du finne fram Joy Division og Smiths-platene dine og akseptere virkeligheten: livet er vanskelig.
www.myspace.com/thetwilightsad
Rikke
Bright Eyes - Four Winds (Saddle Creek)
Bandet er strengt talt en mann og hans ideer, nemlig Conor Oberst. Uten Oberst ingen Bright Eyes. Og han er en av disse artistene som plutselig var den nye Bob Dylan. En særdeles farlig tittel å få, og kanskje noe vanskelig å leve opp til. Heldigvis ser det ikke ut til å bry han nevneverdig. Han har siden debuten "Letting Off The Happiness" i 1998 skrevet rolige, ofte lettere melankolske, melodier hvor Conor, hans stemme og gitar står i sentrum.
Snart er han ute med sitt 6. album: "Cassadaga" slippes 10. april.Hvis man venter på at Jesus skal stå opp i påsken og blir skuffet, er det bare en dag til å vente til plata kommer i butikken. Singelen, som er en liten forsmak, skuffer i hvert fall ikke.
Øystein
Retro: Whoudini - Freaks Come Out At Night (Jive 1984)
New York - gruppa Whoudini ble dannet i 1981, og delte scene med storheter som Run DMC, Grandmaster Flash og Kurtis Blow. Gruppa bestod av rapperene Jalil Hutchins, John "Ecstasy" Fletcher og etterhvert også den legendariske DJ Drew "Grandmaster Dee" Carter, som var kjent for å kunne scratche med unevnlige kroppsdeler.
Etter en lovende selvtitulert debut, ga de i 1984 ut Escape, et fyrverkeri av et fest-album, hvor de mikser electro og funk, med livlige og utleverende tekster. Plata står som en påle i Whoudinis katalog, og selv om den kanskje ikke rekker opp mot samtidige klassikere som Run-D.M.C.s Raisning Hell eller Grandmaster Flash's The Message, er det svært vanskelig å ikke more seg.
Formloff - Arild Menzönis Traumatiske Liv (Audio Savant)
Hva faen? La oss begynne helt på starten: dette er altså et band som kaller seg opp etter et slags brød, og har laget en album fullt av låter med mild-surrealistiske titler som 'Gregor Samsa i Las Vegas' og 'Derrick: Det Vidunderlige Akvarium'. Hjernene bak det er duoen Bernt Karsten Sannerud og Marius Sjøli. Det de lager er en ganske avansert og eksperimentell, men mest morsom blanding av en del musikkstiler som ikke passer sammen i det hele tatt. Bandet synes å ta utgangspunktet i metal, med raske gitarriffer og ekstrem vokalbruk. Dette blir kombinert med catchy melodier, mye cheesy elektronika, og merkelige elementer som handclaps, bjeffing og rare sampler. Legg til de absurde tekstene og resultatet er en slags Shining-light: eksperimentell ekstremmusikk som det går an å le høyt av. Legg merke til brødskivekoret på denne låta.
http://www.formloff.com
-Carline
Radio Novas A-Liste settes sammen av musikkgruppa på Radio Nova. Denne livlige gjengen består av musikkjournalister fra noen av de forskjellige musikkprogrammene du kan finne på kanalen. De som leverte denne uka er: Tine Hvidsten, Øystein Engedal, Rikke Fjell Jørgensen, Don Martin, Kristian Krogh-Sørensen, Sigurd Fandango, Even Johan Ottersland og Carline Tromp.
No comments:
Post a Comment